Å spise karamellpudding under tvang
Hjemmelaget karamellpudding er noe av det bedre jeg får servert. Min gode venn Espen har til og med gitt meg en oppskrift slik at jeg kan lage den så ofte jeg vil hjemme.
Men hadde karamellpuddingen smakt like godt hvis jeg ble tvunget til å spise den? Sannsynligvis ikke.
Mange mennesker vi i Friprogsenteret snakker med mener fri programvare er det eneste alternativet i enhver sammenheng, bare fordi det er fri programvare. Offentlig sektor skal utelukkende velge fri programvare, kreves det. Det er en oppfatning vi i Friprogsenteret ikke deler.
Å velge programvare, enten den er fri eller lukket, handler om å velge programvare som dekker behovene og løser oppgavene den er satt til. Det er absolutt første prioritet når man velger programvare. Dekker den ikke behovene og løser den ikke oppgavene, har man valgt feil verktøy. Da hjelper det ikke at det er fri programvare.
Tvinger man mennesker til å spise karamellpudding, får den en bitter smak av ufrivillighet. Det eneste man oppnår med tvang er å gi mennesker følelsen av å få noe ufrivillig tredd ned over hodet, å umyndiggjøre dem og diskreditere deres kompetanse.
Skal man få mennesker til å nyte karamellpudding må man gi dem anledning til å selv eksperimentere med oppskriften og smake seg frem til et resultat som er perfekt for dem.
Om artikkelforfatteren
Martin Bekkelund er seniorrådgiver, informasjonsansvarlig og næringslivskontakt i Friprogsenteret. Les mer om Martin Bekkelund
3 kommentarer til «Å spise karamellpudding under tvang»
-
Jeg forstår poenget i karamellpuddinganalogien.
Men analogien er ikke helt god. Når det gjelder det offentlige f.eks. – hvem er det som må spise puddingen? IT-staben i det offentlige, ok, men det de produserer skal konsumeres av offentligheten, oss borgere.
Ofte er det sånn at verktøyet som brukes gjenspeiles i produktet. Eller sagt på en annen måte, kokken lager best den puddingen han selv spiser?
I prinsippet burde ikke verktøyet (eller puddingen) som ligger bak f.eks. en nettside i det hele tatt være synlig for sluttbrukeren. Dessverre er det alt for ofte tilfellet. Ta for eksempel regjeringen.no og stortingets nett-TV. ASP.NET og video/x-ms-wmv. Hvilket betyr at kun Microsoft-kunder får sett Nett-TV. Det samme gjelder forøvrig statskanalen NRK sin nett-TV.
Det offentlige er faktisk puddingkokker som skal servere oss borgere et best mulig måltid. Og sløse/søle minst mulig. Og det i et langt tidsperspektiv, 10 år eller mer.
Om IT-staben i det offentlige har utdanning innen lukket kode, og proprietære formater, så hjelper det fint lite om de koser seg med puddingen sin og er glade og fornøyde så lenge de ikke leverer det som gagner samfunnet mest – i det lange løp.
Nei, puddinganalogien fungerer dårlig på fri programvare (spesielt om vi blander inn frie formater).
Nøkkelen ligger i å være nøye med å spesifisere de oppgavene tjenesten er satt til løse. Kanskje verktøyet ikke er karamellpudding, kanskje det er fleskepannekaker.
-
Er litt usikker på om du misforstår poenget mitt.
Det er bare så enkelt som at tvang ikke løser noe som helst. Vi verken kan eller bør tvinge fri programvare på noen, de må selv finne ut av hvor godt det smaker.
-
Jeg er en av dem som er uenig med Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare om behovet for en preferansepolitikk for fri programvare i offentlig sektor.
I sommer skrev jeg blant annet
“Jeg har skrevet at jeg er for en preferansepolitikk for fri programvare i offentlig sektor utformet slik at bruksbetingelsene i lisensene skal vurderes ved innkjøp som et selvstendig parameter, fordi jeg mener fordelene ved avtalevilkårene i de frie lisensene er bedre for vår offentlige forvaltning og derigjennom oss som innbyggere enn de ufrie lisensene.” , jfr. http://blogg.friprog.no/2010/06/preferansepolitikk-for-fri-programvare-nei-takk/#comment-12562 for resten.
For å følge opp karamellpudding-eksemplet til Martin, innebærer dette at hvis jeg skal betale og jeg vil ha karamellpudding til dessert når Martin og jeg er det på restaurant, så får Martin argumentere og si at iskrem med bjørnebær smaker bedre på denne restauranten – karamellpuddingen her er ikke god nok. Hvis det er jeg som skal betale regningen, så synes jeg det er rimelig at min smak skal tas i betraktning hver gang, samtidig som jeg kan være åpen for andre alternativer – gitt gode argumenter.
Dersom offentlig sektor som vi alle betaler mener at fordelene i avtalevilkårene i lisensen fra en leverandør er bedre enn en annen type, så finner jeg det rimelig at offentlig sektors smak skal tas i betraktning hver gang, samtidig som den kan være åpen for andre alternativer – gitt gode argumenter.
Beste hilsen
Haakon
